Hope you speak Norwegian

Tvillingbroren som ble søster.

Den amerikanske filmskaperen og kunstneren Timothy Greenfield-Sanders har portrettert kjente transpersoner fra USA. Serien som han har kalt The Translist (2016), er en oppfølger til et konsept han startet med for 11 år siden med The Black List, The Latino List, The Out List og The Women’s List, som alle spiller på en form for etnisk og kjønnspolitisk klassifisering av mennesker. En av personene han har fotografert til The Translist, er Nicole Maines. Nicole fikk navnet Wyatt da hun ble født som tvillingbroren til Jonas i 1997, men allerede som fireåring spurte hun foreldrene om når hun kunne bli jente. I starten var det ingen av klassekameratene som brydde seg om Nicole valgte å kle seg i jenteklær. Men så tok det en sørgelig vending. Nicole ble utsatt for mobbing og ble nektet å bruke jentetoalettet på skolen hun gikk på. Da familien valgte å saksøke hjemstaten Maine for diskriminering, fikk historien hennes nasjonal oppmerksomhet. Foreldrene gikk også til pressen for å fortelle om den vanskelige situasjonen til trans-tenåringer i USA. Historien fikk heldigvis et positivt utfall. Maines vant rettssaken, og det er ble innført en ny lov i delstaten som sier at transpersoner skal få bruke det toalettet de selv ønsker. Nicole er nå 20 år og har gjennomgått kjønnsskifteoperasjon, med broren Jonas ved sin side. Boken Becoming Nicole: The Transformation of an American Family (2015) vant Pulitzer-pris og ble en bestselger. I portrettet til Greenfield-Sanders ser vi Nicole med rebelske grønne striper i det halvlange håret, subtil sminke og brune øyne som lyser av trygghet i sitt eget valg.

Trans-tweens.

Vi møter Nicole Maines igjen i maleriene til norske Synnøve Sizou G. Wetten (f. 1978) i en serie hun kaller TRANS (GENDER) TWEENS (2016). Wetten er opptatt av queer-teoretiske og performative strategier som destabiliserer kjønnsstrukturer. Sammen med Sille Storihle (f. 1985), som også deltar i utstillingen, etablerte hun FRANK, en plattform for kjønnsdiskurs og kuratorisk og kunstnerisk virksomhet. I serien med malerier på Haugar viser hun sarte fremstillinger av barn og unge på et skjørt sted i livet hvor de må ta stilling til sin egen identitet, og som kan falle utenfor tokjønnsmodellens normalitet. Sårbarheten forsterkes ved at portrettene er malt i duse farger, som om de avventer fremkallingsvesken som skal forme dem. Måten de trer frem fra den hvite, kliniske lerretsflaten på, gir assosiasjoner til et medisinsk aspekt. I dag er den juridiske loven endret slik at barn helt ned i seksårsalderen kan bestemme om de skal være jente eller gutt, uavhengig av deres biologiske kjønn. Men fremdeles faller mange utenfor.

Men hvordan reflekteres det komplekse og til dels uforklarlige forholdet mellom kjønn, identitet og samfunn i samtidskunsten? Svaret er like mangefasettert som kunstnernes egne historier og uttrykksformer. På utstillingen Hen – flytende kjønn presenteres vi for over 20 norske og utenlandske kunstnere som jobber med alt fra film og fotografi til tegning, malerier og performance. Samtidig understreker Lyngstad Nyaas at «en slik utstilling er ikke ment å være dekkende og favne alt innenfor temaet, men den viser at det er mange kunstnere som er opptatt av det. Og mange av dem har kanskje blitt litt forbigått. Vi ønsker å løfte disse kunstnerne frem.»